5 tips for å overvinne foredragsfrykten

For noen uker siden takket jeg og min flinke kollega Marianne ja til å holde foredrag på et frokostseminar. Det vil si JEG takket ja på våre vegne uten å spørre henne først. Heldigvis tok hun det pent, og aksepterte utfordringen like fort som jeg hadde spurt.

Vi hadde to uker på å forberede oss. Smigret av forespørselen og motivert av tanken på å få snakke om noe vi brenner for, tenkte vi at dette ville bli «a walk in the park». At det skulle vise seg å være Central Park og ikke Slottsparken, visste vi ikke da.

Nå driver jo ikke vi med foredrag til stadighet. Og om jeg skal være helt ærlig er det et godt stykke utenfor komfortsonen min. Det er et eller annet med å stå foran en gjeng med forventningsfulle folk som har kommet for å HØRE NETTOPP DEG fortelle om noe du er INNMARI GOD PÅ. Jeg blir fysisk uvel i dagevis, våkner med hjertebank og blir skikkelig ugrei å ha i hus både hjemme og på jobb. Da jeg fikk høre at seminaret var fulltegnet på ett døgn, med over 100 påmeldte var ikke panikkangsten så veldig langt unna.

Hvorfor i huleste hadde jeg takket ja til dette??

Det krever ikke all verdens grublerier å svare på det. Gründerhjertet mitt banker nemlig for enhver mulighet til å vise hva Markedssjefene står for og den sterke og brede kompetansen vi har klart å samle under ett tak. Det trumfer frykten, rett og slett! Eller…det hjelper meg hvert fall til å leve med frykten.

So far, so good.

To uker til vi skal stå foran 100 kompetente mennesker fra noen av Norges største og sterkeste merkevarer og snakke om noe vi er best i klassen på. Det burde jo ikke kreve all verdens forberedelser. Sku en tru. Men i Klubben For Flinke Piker Som Liker å Stille Godt Forberedt er Marianne og jeg æresmedlemmer.

Omtrent sånn så oppkjøringen vår ut:

Dag 1: Ti minutter ved kaffemaskinen. Konklusjon: Dette fikser vi lett.

Dag 2–5: Oj, nå løper visst tiden…!

Natt 5–6: Søvnløs med dårlig mage.

Dag 6–8: Febrilsk Power Point jobbing på hver vår kant. Beroligende terapi fra gode kolleger.

Natt 8–9: Søvnløs med hjerteklapp.

Dag 9–11: Sånn. Ganske fornøyde og klare.

Natt 11–12: Hm. Skulle vi snudd opp ned på hele foredraget, tro?

Morgen 12: Nervebunt. Går bananas på barna til frokost. Dårlig samvittighet på toppen av frynsete nerver.

Dag 12: Mer febrilsk Power Point jobbing. Og mer beroligende terapi.

Kveld 12: 3 timer klipp & lim av notater på juksekort (notater = ALT vi skal si).

Dag 13: Gjennomkjøring 1, 2, 3, 4, 5 og 6.

Natt 13: Søvnløs. Punktum.

Dag 14: SHOW TIME.

Etter to uker med dette er dagen endelig her, og vi står klare etter fire kopper kaffe og med heiagjengen vår på bakerste rad. Og vi får det til! Uten å besvime, kaste opp eller snuble i vårt eget jernteppe. Til og med med et fornøyd publikum som har lært masse nytt. Ikke overraskende, tenker du, etter to uker med forberedelser 24/7. Men for meg var dette ingen selvfølge.

For når nervene setter inn tar selvtilliten ferie.

Noen som kjenner seg igjen? Som har sagt impulsivt ja til å holde foredrag, tale, presentasjon eller være konferansier, men er et vrak i dagene før? Her er noen tips på veien:

  1. Si ja kun hvis du føler du har noe å bidra med – ikke bare fordi du ikke tør å si nei.
  2. Allier deg med en kollega hvis det er mulig. Da kan du dele nervene på to, og ikke minst blir foredraget mer dynamisk.
  3. Start med å finne den røde tråden eller et bærende element. Det gir deg knagger å henge innholdet på, og det blir lettere å huske hva du skal si.
  4. Bruk juksekort! Da har du et sted å gjøre av hendene, og det ser mye proffere ut enn flagrende A4-ark eller stadig titting på skjermen.
  5. Kjør gjennom foredraget med et testpublikum, be om ærlige tilbakemeldinger og ta tiden!

Sist men ikke minst: Husk hvor innmari godt det føles etterpå!

Hilsen hun som overlevde denne gangen også 🙂

 

Kjersti R. Borander

+ 47 916 41 241

E-post

LinkedIn